Hva tenkte dødsdømte Jan Koren på når han satt i lastebilen på vei mot Trandumskogen? Og hva skjedde med lillebror Kjell? Ble han benådet slik Jan håpet på?
Hva tenkte dødsdømte Jan Koren på når han satt i lastebilen på vei mot Trandumskogen? Og hva skjedde med lillebror Kjell? Ble han benådet slik Jan håpet på?
Marit:
Hvordan forholder du deg til døden? Og hvis du visste at du skulle dø, hva hadde du tenkt på da?
Kanskje hadde du tenkt på muligheter for å slippe? Eller hadde det vært viktigst for deg å beholde roen?
Dette er nok vanskelig for de fleste av oss å sette seg inn i. Men de dødsdømte Grinifangene, som satt i lastebilen på vei mot Trandumskogen, tenkte kanskje på nettopp dette.
Du hører på en podkast av MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente, og ukjente historier.
Dette er andre og siste episode i miniserien «Fra Grini til Trandumskogen», hvor vi følger Jan som ble arrestert og dømt til døden i Grini fangeleir sommeren 1944.
Marit:
Sigrid Tveiten Roholdt – vi er kollegaer! Hva jobber du med her i MiA?
Sigrid:
Jeg er stedsansvarlig og fagkonsulent på Ullensaker museum, og vi har blant annet ansvaret for formidlingen av Trandumskogen til skoleklasser i Ullensaker og utenfor.
Marit:
Hvordan er det å formidle disse historiene til dagens unge?
Sigrid:
Det er jo veldig interessant! Min erfaring er at de blir veldig engasjert av dette. De synes det er både spennende og trist, og mange synes at det som skjedde i Trandumskogen under andre verdenskrig er veldig urettferdig.
Vi snakker mye med de unge om valg og dilemmaer, - hvordan krig kan gjøre at man blir satt i vanskelige situasjoner, hvor det kanskje ikke finnes noen helt «gode» løsninger. Uansett hva du velger får det store konsekvenser for andre – eller for deg selv. Vi prøver også å sette oss inn i situasjonen til folk som tar valg som vi ser på som feil i dag/nå i ettertid, og spør: Hva var grunnen til at de handlet som de gjorde?
Marit:
Vi vet ikke hva Jan Koren tenkte om valgene han hadde tatt og konsekvensen av dem, mens han satt i lastebilen.
Når de kommer frem til Trandum leir, lastes de av. Så føres de bortover det som kaltes Dødsveien. På andre siden ventet Trandumskogen.
Marit:
Hvis du hører navnet «Trandum», hva tenker du på da?
Kanskje har du ingen assosiasjoner? Eller dukker det opp ord som avslag, politi og internering? Eller kanskje du tenker på militæret, Trandumskogen og henrettelser under andre verdenskrig?
Marit:
Hva er Trandumskogen, Sigrid?
Sigrid:
Det er et lite skogområde, som både før og etter 2. verdenskrig har vært et militært øvelsesområde. Under krigen var både skogen og Trandum leir, som ligger på andre siden av veien, kontrollert av den tyske okkupasjonsmakten.
I juni 1945, etter frigjøringen, ble det funnet 18 graver her. De ble i løpet av sommeren gravd opp, og levningene etter 194 menn ble sendt til identifisering.
Kåre Syltevik:
Jeg kom syklende til Trandumskogen i juni i 1945.
Marit:
Kåre Syltevik var 18 år gammel da krigen brøt ut. Han ble vervet som agent for etterretningsorganisasjonen XU, og ledet den militære etterretningen på Øvre Romerike under andre verdenskrig.
Kåre Syltevik:
Da holdt de på å grave i Trandumskogen. Jeg sto og så på at de gravde opp. Og der lå likene hulter til bulter i grava. Ikke så veldig djupt. Ca. en meter ned, tenker jeg.
Marit:
I dag er skogsområdet et fredet kulturminne. På toppen av en liten haug, foran inngangen til skogen, står det et minnesmerke i form av en stor laurbærkrans, hvilende på en blokk. På blokken står det skrevet på norsk, engelsk og russisk: «I kampen for friheten under krigen 1940-1945 ble her i Trandumskogen 173 nordmenn 15 sovjetborgere og 6 briter henrettet av fienden».
Marit:
Ca. halvparten av de som ble henretta hadde sitti på Grini. Hvem var de andre som ble henrettet?
Sigrid:
Noen kom fra arrest på Akershus festning eller fra Victoria Terasse. Og fem av de seks britene hadde vært med på et mislykka førsteforsøk på sabotasje av Hydros anlegg i Rjukan. Den siste var med på en annen mislykket sabotasjeaksjon, mot slagskipet Tirpitz.
Marit:
Det var ikke alle av de som ble henrettet som hadde en dødsdom i utgangspunktet.
Sigrid:
Noen av disse var Sovjetborgere. Disse 15 var krigsfanger og tvangsarbeidere. Mange av dem er sannsynligvis henrettet på grunn av fluktforsøk.
Marit:
Flykte fra hva da?
Sigrid:
Det mange ikke veit, er at det lå flere fangeleirer i dette området.
Kåre Syltevik:
De hadde det sikkert veldig kummelig.
Marit:
En dag da XU-agent Kåre Syltevik ventet på godsruta, så han flere av de sovjetiske fangene.
Kåre Syltevik:
Så kom det et ordentlig leven. Og det var Ca. 200 mann.
Marit:
Det var kaldt denne dagen, bortimot 30 kuldegrader ifølge Kåre. Og fangene var dårlig skodd.
Kåre Syltevik:
Og så kippet skoene, og da så jeg bare hælen på flere. De skulle inn i fjellet for å pukke stein. De kastet seg over sild som lå i veikanten som noen hadde lagt igjen der med vilje, og spiste den rå. Spiste silda som den var. Det var livredning antakelig.
Marit:
Disse 200 var bare noen av de mange fangene som var i området.
Sigrid:
Ved krigens slutt fant man over 2500 sovjetiske fanger.[1] Her satt det både krigsfanger og sivile fanger, deriblant kvinner og barn. Blant krigsfangene så var disse femten som ble funnet i Trandumskogen. Fangene ble satt til hardt tvangsarbeid, mye på og rundt Gardermoen. Byggingen av skytebanen for stridsvogner i Trandumskogen et annet eksempel.
Marit:
Denne monumentale stridsvognskytebanen består av åtte høye og brede buer. I enden er en tunnel med sandtak for å ta imot skudd.
Den ruver i landskapet, og minner oss om krigsfangenes triste skjebne.
Marit:
De gangene jeg har vært på skytebanen Trandumskogen så føler jeg meg alltid så liten.
Sigrid:
Ja, enig. Og selv om den ikke er bygget av estetiske grunner, så får jeg også ofte følelsen av å gå i en slags katedral når jeg har omvisninger der.
Marit:
Men historien om disse sovjetiske krigsfangene, hvorfor har vi ikke hørt så mye om den?
Sigrid:
Det jeg har hørt noen si, generelt om tvangsarbeid under krigen, er at en årsak kan være at man ikke ønsket at det skulle komme frem, eller vanskelig å snakke om, fordi okkupasjonsmakten startet store prosjekter her til lands, slik som Nordlandsbanen og E6, hvor det ble brukt tvangsarbeid. Disse prosjektene kom jo også Norge til gode etter krigen, og da ble det vanskelig å snakke om at de var utført ved hjelp av tvangsarbeid under umenneskelige forhold.
Marit:
Hvordan tror du det var å gå gjennom Trandumskogen som dødsdømt, Sigrid?
Sigrid:
Ah, det er vanskelig å svare på. Kanskje noen fortsatt tenkte på fluktmuligheter? Eller hvordan man kunne dø på mest mulig verdig måte.
Uansett var det antakelig ganske mørkt på alle måter. Henrettelsene skjedde ofte seint om natten, eller tidlig om morgenen.
Marit:
Fangene var fortsatt bundet sammen når de gikk inn i skogen, de ble stilt opp på rekke og fikk bind for øyene. Så ble de skutt og falt ned i ferdig oppgravde graver.
Skytterne helte etsende kalk over likene, gravde dem ned og fjerna spor etter henrettelsen.
Marit:
Det høres ut som at okkupasjonsmakta ikke var interessert i at det skulle bli kjent det som skjedde i Trandumskogen. Men var det noen som visste om henrettelsene under krigen? Folk må jo ha hørt disse skuddene?
Sigrid:
Dette var et militært skytefelt, hvor det var adgang forbudt. Så de som bodde i nærheten her, var vant til å høre skudd.
Henrettelsene var ikke kjent, men det gikk enkelte rykter. De tyske soldatene i Trandum leir hadde portforbud når det skulle være henrettelser. Men det finnes en historie om at en natt hadde en tysk soldat kommet seg ut og sett en henrettelse. Han fortalte om det han så til en norsk sjåfør, som igjen fortalte det videre til Milorg.
Marit:
Da krigen var over, ble derimot henrettelsene i Trandumskogen kjent for omverden.
Sigrid:
Det var først i dagene etter frigjøringen at det grusomme i Trandumskogen ble avdekket, og at disse 18 massegravene ble funnet.
Marit:
Fikk man tak i de som var ansvarlige for henrettelsene?
Sigrid:
Lederen for henrettelsene, SS-offiser Oscar Hans, han forsøkte å unnslippe ved å kle seg i vanlig soldatuniform da tyskerne kapitulerte. Men, han ble tatt, ble avhørt og også ble han tatt med ut i Trandumskogen for å peke ut hvor han trodde gravene lå.
Marit:
Nordmennene som jobba med å kartlegge og finne gravene så etter kulehull i trærne. De sjekka om buskene og småtrærne slapp når man dro i dem. Siden det ble helt kalk over likene etter henrettelsene, slik at levningene skulle gå fortere i oppløsning, var jordsmonnet dårlig på disse stedene.
Sigrid:
Oscar Hans måtte også fortelle hvordan fangene ble henrettet. Eksekusjonspelotongen, de som skjøt, besto av en fast gruppe SS-soldater, som gjorde både forarbeidet det vil si å grave opp graven i forkant, gjennomførte selve henrettelsen, og så gravde de også over og fjernet spor til slutt.
Marit:
I dag så veit vi jo både hvor gravene er og hvem som lå i dem, takket være at dette ble avdekket og folk kom og gravde opp likene. Men hvem var det som gjorde denne ganske spesielle gravejobben?
Sigrid: Selve gravejobben var det faktisk i flere tilfeller profilerte NS-medlemmer som ble satt til å gjøre. Man ville at de skulle se med egne øyne hva de, slik som man anså det da, hadde vært med å støtte.
Kåre Syltevik:
Mange nazister ville ikke tro det hadde skjedd. Men de ble hentet inn. Kjørt med lastebil for å se. Og de som var landssvikere ble satt til å grave.
Marit:
Kåre Syltevik, som kom syklende til Trandumskogen i juni 1945, forteller om den uhyggelige oppgravingen.
Kåre Syltevik:
De hadde håndklær bunnet foran munnen. Fordi det var stank av lik. Og fluene svermet, det var ikke trivelig .
Sigrid:
Identifiseringen av levningene foregikk på Rikshospitalet. 193 av 194 lik ble identifisert sommeren 1945. Og den siste, en sovjetborger, har man funnet identiteten til i ettertid. Så i dag så vet vi hvem alle de henrette var.
Marit:
Kåre sto ved grav nr. 4 hvor likene lå hulter til bulter. Der husker han at ett av likene ble gjenkjent allerede i Trandumskogen.
Kåre Syltevik:
Og der var det en far som gjenkjente sønnen sin. For han kjente igjen armbåndsuret, det hadde han gitt han. Normalt hadde tyskerne tatt alt sånne ting. Verdisaker, Legitimasjon, identitetsmerker ble fjernet. Men her var det et armbåndsur. Så faren var veldig ute av seg
Marit:
I grav nr. 13 ble det funnet 7 menn. (Blant dem) var Jan Koren og hans medstudenter.
Marit:
Når man har en dødsdom og veit at man er på vei til sitt siste stopp, vil man ikke da forsøke å flykte? Veit vi om Jan Koren prøvde på det?
Sigrid:
Akkurat om Jan forsøkte, det vet vi ikke. Men han ønsket jo å ofre seg for lillebroren sin, så det er kanskje usannsynlig. Men det var noen som forsøkte å flykte. De fleste uten hell, men vi vet at i hvert fall en klarte det.
Marit:
31. oktober 1944, ca. fem måneder etter at Jan hadde skrevet en siste hilsen til sin mor, satt den dødsdømte Grinifangen Trygve Gulliksen i lastebilen på vei til Trandumskogen.
Sigrid
Med hjelp av en foldekniv som han hadde lurt med seg, skar han løs tauene han var bundet fast med.
Marit:
Hvordan fikk han tak i kniven på Grini?
Sigrid:
Den skal ha blitt smuglet inn til han av hans kone.
Marit:
Da Trygve hadde kommet seg løs i lastebilen, spurte han sidemannen om han ville være med å flykte, men han trodde ikke de klarte å rømme.
Sigrid:
Da bilene kom til bakkene opp mot Skedsmokorset skar Gulliksen opp presenningen på lastebilen, og kastet seg ut. Vaktene skjøt etter ham, men det var mørkt og de var ikke mange nok til å følge etter og samtidig passe resten av fangene.
Marit:
Trygve var heldig. Han kom til et hus der han fikk tørre klær, mat og reisepenger. Forkledd som en vanlig arbeider kom han seg derfor med morgentoget til Oslo. Og sammen med kona kom han seg over til Sverige, og resten av krigsåra tilbrakte de der.
Da freden kom reiste Trygve til Trandumskogen, for å bidra i identifiseringsarbeidet. Der sto han på kanten av grava han selv skulle ha ligget i. Grav nummer tre, 22 menn lå begravet. Det skulle vært 23.
Sigrid:
Henrettelsen som Trygve klarte å rømme fra, ble den siste i Trandumskogen. Og det var trolig nettopp fordi han klarte å stikke av.
Marit:
Jan Korens reise endte her i grav nummer 13 i Trandumskogen. Men før avslutter historien om han og de 193 andre henrettede, må vi tilbake til Grini og finne ut av om lillebror Kjell ble benådet, slik som Jan håpet i brevet til moren sin.
Marit:
Camilla Maartmann, du er førstekonservator i MiA og jobber mye med Grinimuseet og historiene fra fangeleiren. Hva skjedde med Kjell Koren? Ble han benådet slik som Jan håpet?
Camilla:
Kildene kan tyde på at han først faktisk ble det! Medfanger kunne fortelle at de om morgenen 4. juli fikk morsekontakt med Kjell og Aage Hedenstad som fortalte at de var blitt satt på samme celle om natten i 3. etasje i hovedbygningen, og at Kjell var benådet. Kjell kunne også fortelle at benådningen var blitt lest opp i nærvær av de dødsdømte da de ble hentet på Grini. Med andre ord er det mye som tyder på at Jan fikk oppleve at hans innsats for å redde broren fra dødsdom hadde ført frem.
Marit:
Men dessverre slutter ikke historien om Kjell der.
Samme dag får en av vaktene på Grini beskjed av leirkommandanten om å finne et passende sted til en grav utenfor leiren. Samtidig får fangene i leiren beskjed om å holde seg inne den påfølgende kvelden og ingen fikk lov til å se ut av vinduene. Det viser seg at benådningen til Kjell likevel var avslått.
Camilla:
Om kvelden blir både Kjell og Aage Hedenstad hentet. I følge kildene ble de kjørt til den tyske politiretten i Oslo, der de trolig begge fikk dødsdom med beskjed om at henrettelsen skulle skje med en gang. På vei tilbake til Grini, natt til 5. juli stoppet bilen og Kjell og Aage ble ført ned til stedet som var bestemt som ekskusjonssted. Henrettelsesstedet heter i dag «Nedre rettersted» og er i dag et minnesmerke.
Marit:
Det er veldig, veldig vanskelig for meg å forstå hvordan man skal forholde seg til en dødsdom og døden. Veit vi noe om hvilke tanker de gjorde seg mens de ventet på det som skulle komme? Fryktet de døden, eller hadde de avfunnet seg med sin skjebne?
Camilla:
Historier fra Grini viser at det er veldig mange forskjellige måter å takle det på: Noen av fangene, slik som Jan Koren skriver i brevet til moren sin, er rolige og klare til å møte døden. Andre levde nok fortsatt i håpet om å unnslippe, og få oppleve friheten og møte sine nærmeste igjen. Mens enkelte andre kjempet, og forsøkte å finne en måte å unnslippe på.
Mange av dem jeg både har snakket med og lest om, gikk inn i motstandsarbeidet vel vitende om at det kunne koste dem livet. Mye tyder på at dette i stor grad også gjaldt de 9 studentene. I brev til familien og i samtaler med medfanger ga flere av dem uttrykk for at de ikke angret det de hadde vært med på.
Marit:
Du har hørt andre og siste episode i miniserien «Fra Grini til Trandumskogen», produsert av MiA – Museene i Akershus.
Vil du vite mer om Grini fangeleir og Trandumskogen? Følg museene i sosiale medier for flere historier og oppdateringer.